Bedrifter bør ikke etablere tariffavtale før Reformert AFP er avklart

AFP-ordningen i privat sektor endres

AFP-ordningen i privat sektor endres

Historikk

AFP ble etablert sent på 1980-tallet i privat sektor og gjorde at 66-åringene kunne pensjoneres uten å tape pensjon. Ordningen ble gradvis utvidet og tilsvarende mulighet for tidligpensjon ble etablert også i offentlig sektor.

Det største problemet med den opprinnelige AFP-en (altså AFP 1.0) var at den betalte folk for å la være å gå på arbeid. Man fikk pensjonsopptjening som om man jobbet og AFP-utbetalingen ble gunstigere beskattet enn lønnsinntekten. Det lønte seg ikke å jobbe. 

Ett av hovedmålene med pensjonsreformen var å øke den reelle pensjonsalderen, altså å motivere personer for å «jobbe ett år ekstra».

Derfor ble AFP-en gjort om fra en tidligpensjonsordning til en tilleggspensjonsordning i privat sektor fra 2010, altså «Ny AFP» (eller AFP 2.0).

Tilsvarende endringer ble for øvrig ikke gjort i offentlig sektor og derfor er det i praksis lite som motiverer offentlig ansatte til å fortsette å jobbe forbi fylte 62 år. Offentlig AFP nøytraliserer altså incentivene i pensjonsreformen. Fra årskull 1963 vil også offentlig sektor få en alderspensjon og AFP som stimulerer til å jobbe lenger. Den nye AFP-en skal følge de samme prinsippene som i privat sektor.

Planlagt revisjon avdekket store mangler 

Allerede da AFP 2.0 ble innført, ble det bestemt at hele regelverket skulle evalueres i 2017. Denne evalueringen avdekket akkurat de manglene som alle allerede var oppmerksom på i 2010:

  • Personer under 53 år har ingen motivasjon til å jobbe i bedrifter med tariffavtale
  • Bedrifter som i hovedsak har yngre arbeidstakere har ingen motivasjon for å etablere tariffavtale (ref. Expert-konflikten)
  • Personer kan få full AFP ved å jobbe i en AFP-bedrift i perioden 55 til 62 år, mens personer som har jobbet i bedrifter med tariffavtale hele livet kan miste hele AFP-en på grunn av detaljer.
  • Personer kan ikke skifte fra offentlig til privat sektor (eller motsatt) etter fylte 55 år uten å miste retten til AFP.
  • Hele pensjonsordningen er dramatisk underkapitalisert og AFP 2.0 har medført et enormt finansieringsetterslep.

Hva er hensikten med AFP overhode?

Når nå LO og NHO har kommet med et nytt forslag til Reformert AFP (AFP 3.0) som velter hele ekstrakostnaden over på Staten, så er det grunn til å spørre seg hvordan hele denne pensjonsordningen kan rettferdiggjøres, og spesielt hvordan Statens bidrag til finansiering kan legitimeres.

«Den norske modellen» er basert på et trepartssamarbeid som forutsetter en betydelig organiseringsgrad både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Ettersom AFP i svært mange tilfeller er eneste synlige effekt av tariffavtale, så er det ikke urimelig at Staten bidrar til finansiering av ordningen.

Det er også viktig å være oppmerksom på at AFP, heller ikke i den foreslåtte reformerte 3.0-versjonen, skal kunne kombineres med uføreytelser. 62-åringer med redusert inntektsevne blir også med den nye varianten nødt til å velge mellom AFP og uføretrygd. Statens bidrag til AFP vil altså delvis finansieres ved at arbeidstakere på et senere tidspunkt ser seg tjent med å velge bort uføretrygd.

AFP 3.0 i et nøtteskall

Endringen fra AFP 2.0 til 3.0 er total og ordningen blir ikke til å kjenne igjen.

Alle problemene med AFP 2.0 kan føres tilbake på manglende sammenheng mellom kostnad for bedriften og verdi for den enkelte arbeidstaker.

Denne sammenhengen blir foreslått etablert i AFP 3.0 og hver arbeidstaker vil få en egen pensjonskonto hvor det tilføres et pensjonsinnskudd hvert år man arbeider i en AFP-bedrift. Likheten med en Innskuddspensjon er slående, men det er også noen vesentlige forskjeller:

  • Det er kun personer i aldersgruppen 13 til 61 som opptjener pensjon
  • Pensjonsbeholdningen reguleres i takt med grunnbeløpets regulering og det er altså ikke arbeidstaker selv som bestemmer forvaltning. Pensjonskontoen er altså imaginær.
  • Når utbetalingen starter, så regnes rettigheten om til en livslang pensjon ved hjelp av delingstall

Dette høres helt genialt ut og man kan lure på hvorfor man ikke valgte en modell etter disse prinsippene allerede i 2010. F.eks. kunne man oppnå mye av det samme ved at ansatte i AFP-bedrifter fikk en ekstrainnbetaling i Innskuddspensjonen på f.eks. 4,5% av den del av inntekt som er innenfor 7,1 G.

Hovedproblemet er vel at det aldri hadde vært mulig å finne politisk grunnlag for at Staten skulle stå for en stor del av dette innskuddet. Mye enklere å tåkelegge Statens bidra innenfor en AFP-ordning.

Overlever AFP?

Uten at Staten viderefører sitt bidrag til AFP-ordningen og i tillegg tar hele kostnadsetterslepet som har oppstått i løpet av de siste ti årene, er det helt utenkelig at AFP blir videreført med så generøse ytelser som i AFP 2.0.

Meningene om AFP følger de politiske skillelinjene og regjeringsskiftet er en klar indikasjon på at Staten vil være villig til å stille opp og plukke opp ekstraregningen.

På borgerlig side har spesielt har Venstre vært klar på at de ikke ser hensikten i at Staten (altså skattebetaleren) skal bidra tungt til å finansiere en pensjonsordning som kun utvalgte grupper har mulighet til å kvalifisere seg for.

Det er her viktig å være oppmerksom på at Venstre ønsker å representere selvstendig næringsdrivende og småbedrifter. Dette er virksomheter som ikke har mulighet til å få AFP, men hvor eieren blir nødt til å bidra til finansiering over skatteseddelen.

Løsningen kan være så enkel som å oppheve bemanningskravet i AFP 3.0 når de aller fleste andre vilkårene også fjernes. Næringsdrivende kan da selv bestemme om de ønsker å kvalifisere seg for AFP og det er ikke lenger noen systemgrenser som hindrer grupper av arbeidstakere å kvalifisere seg for ordningen.

Bør bedrifter etablere tariffavtale?

Mellomstore bedrifter oppfyller vanligvis tariffavtalenes minstekrav til lønn, ferie og omsorgspermisjoner selv om man ikke har en tariffavtale. Så når bedriften og de tillitsvalgte vurderer å etablere tariffavtale så er det AFP som er tema: Hvor stor blir bedriftens kostnad og hvor mye pensjon får de ansatte.

Mange bedrifter har en alderssammensetning som har gjort AFP 2.0 svært lønnsom og man må anta at dette har bidratt til å styrke organisasjonsgraden vesentlig.

Dersom AFP 3.0 blir vedtatt basert på det forslaget som LO og NHO har presentert, så vil ikke regnestykket lenger gå opp og det er i hovedsak tre grunner til dette:

  • Bedriften må fortsette å betale AFP-premie for personer som uansett aldri vil få AFP.
  • Arbeidstakere som på ett eller annet framtidig tidspunkt blir ufør, vil miste retten til opptjent pensjon.
  • Pensjonsbeholdningen reguleres i takt med grunnbeløpet. For arbeidstakere som er tidlig i karrieren vil det ekstra bidraget fra Staten ikke kompensere for den lave framtidige avkastningen.

Det er liten tvil om at mange bedrifter vil være bedre tjent med å øke satsene i innskuddspensjonen i stedet for å etablere AFP.

For mange bedrifter som i dag har tariffavtale blir spørsmålet hvordan man kan avvikle ordningen uten at opptjente rettigheter går tapt for de eldste medarbeiderne. Det er vanskelig, men umulig er det ikke.