Hva kjennetegner en «effektiv pensjonsopptjening»?

Fire kriterier

Pensjonsplanlegging handler om å avstemme fremtidige pensjonsinntekter og planlagt forbruk som pensjonist. Sammenligningen bør fortrinnsvis skje for husholdningen totalt (altså summen av ektefellenes pensjonsinntekter og kostnader) og sammenligningen må selvsagt basere seg på netto pensjons­inntekter. Altså etter skatt.

Resultatet av denne planleggingen kan være at pensjonsopptjeningen ikke er tilstrekkelig for å kunne videreføre levestandarden inn i pensjonstilværelsen. Da har man tre muligheter:

• Jobbe lenger
• Senke forventningene til forbruk som pensjonist
• Øke pensjonsopptjeningen

… eller for så vidt kombinere to eller alle ovenfor nevnte.

Dersom man bestemmer seg for å øke pensjonsopptjeningen, er det sentrale spørsmålet: Hvordan kan man mest effektivt spare opp den ekstrapensjonen som behøves?

En effektiv pensjonsopptjening er i denne sammenheng en opptjening som gir mye ekstra utbetalt pensjon i forhold til kostnadene på opptjeningstidspunktet. Selvsagt hensyntatt løpende administrasjons- og forvaltningskostnader og beskatning både på opptjenings- og utbetalingstidspunktet.

Det er 4 kriterier som kan forklare hvorfor en pensjonsopptjening er mer effektiv enn en annen:

• Avkastning
• Skatteregler
• Tariff
• Vilkårsbasert opptjening

Om hver enkelt nedenfor.  

Avkastning

I sparebaserte pensjonsordninger vil verdien av en pensjon ved utbetaling bestå av det beløpet som er blitt innbetalt samt avkastningen («rentene») som er oppstått som resultat av forvaltningen. Til fradrag kommer de løpende administrasjons- og forvaltningskostnadene.

Ettersom det i en pensjonsordning er mange år fra innbetaling til utbetaling, blir det spesielt viktig at verdiene forvaltes på en måte som gir en rimelig god avkastning og at kostnadene er lave.

Det er vanskelig å se for seg at noen pensjoner over tid vil kunne forvaltes med en avkastning (etter fratrekk for administrasjon- og forvaltningskostnader) som er høyere enn den generelle avkastningen i aksjemarkedet. Den generelle avkastningen i aksjemarkedet oppnår man ved å plassere pengene i aktivt forvaltede fond eller i indeksfond. Noe endelig og entydig svar på om aktiv forvaltning gir en tilstrekkelig høy meravkastning til å rettferdiggjøre de vesentlig høyere kostnadene, vil vi sannsynligvis aldri få.

En del pensjonsordninger har en garantert minste årlig avkastning. Desto høyere denne garantien er, desto lavere vil gjennomsnittlig avkastning bli over tid! Det er viktig å være klar over at en avkastningsgaranti alltid har to kostnader. For det første betaler bedriften en egen premie for garantien. Dernest betaler arbeidstaker en (ofte langt høyere) pris i form av varig dårligere avkastning på pengene.

Pensjonsordninger med en lav årlig avkastningsgaranti (for eksempel 0-garantien i enkelte pensjonsordninger) gir en betydelig sikkerhet for arbeidstaker og kan i mange tilfeller være attraktiv, spesielt dersom opptjeningen starter i relativt høy alder.

Foretakspensjoner («ytelsesbaserte pensjoner i privat sektor») har svært høye kostnader og en høy avkastningsgaranti, som i sum innebærer at denne pensjonsordningen – ut fra de kriterier som er satt opp her – blir svært lite effektiv både for bedriften og de ansatte.

Mange næringsdrivende har valgt å investere frie midler i eiendom (da fortrinnsvis nærings­eiendommer organisert som egne AS) for å redusere beregningsgrunnlaget for formuesbeskatning. Denne skattefordelen har medført at slike eiendommer omsettes for en høyere pris enn hva den underliggende verdien egentlig tilsier. Dersom myndighetene realiserer varslede endringer (f.eks. ytterligere reduksjon av gapet mellom ligningsverdien og markedsverdi og/eller utfasing av hele formuesbeskatningen), vil dette altså isolert sett resultere i et prisfall. Markedet for eiendommer er langt mindre transparent og likvid enn andre tilgjengelige investeringsobjekter. Totalt innebærer dette at investering i næringseiendom kan være lønnsomt for personer som har god kunnskap om eiendomsmarkedet, men alle andre bør la være.

Konklusjon: Det er ikke avkastning som forklarer hvorfor noen pensjonsordninger er mer effektive enn andre, men den kan forklare hvorfor noen er mindre effektive enn resten.

Mer gunstig beskatning

Den betalingen arbeidstaker får fra bedriften for å arbeide er summen av lønn og pensjon. I mange sammen­henger kan det være mulig for arbeidstaker selv å bestemme hvordan fordelingen mellom lønn i dag og pensjon («fremtidig lønn») skal være. Dette gjelder f.eks. i lønnsoppgjør hvor de ansatte velger å avstå fra en del av lønnskravene mot å forbedre pensjons­innskuddene. Tilsvarende muligheter har næringsdrivende.

Det er en utbredt misforståelse at pensjonsopptjeningen er skattefri eller i alle fall svært gunstig skattemessig. Verdien av pensjonsopptjeningen blir riktignok fritatt for beskatning ved opptjening, men til gjengjeld skal utbetaling fra slike pensjonsordninger beskattes som pensjonsinntekt.

Lønnsmottakere med normalt inntektsnivå får imidlertid svært lite drahjelp av skattereglene. Faktisk vil svært mange få høyere marginalskattesats som pensjonist enn de noengang hadde som lønnsmottaker. For mer detaljert beskrivelse: Høyere marginalskattesats på pensjon enn på inntekt

Annerledes blir det da for personer med høye lønnsinntekter over innslagspunkt for trinnskatt 4 og spesielt for næringsdrivende (ENK) og arbeidsgodtgjørelse til deltakere i ansvarlige selskaper (DA og ANS).

Individuell pensjonssparing kan etableres med «skattefordel», såkalt IPS. I praksis er dette en spareordning med «skatteulempe», ettersom sparingen kun delvis er fritatt for beskatning ved opptjening og i tillegg fullt ut må beskattes som pensjonsinntekt ved utbetaling.

All pensjonssparing som omfattes av skattelovene (herunder også IPS) skal holdes utenfor grunnlaget for formuesbeskatning. Ettersom bunnfradraget er blitt kraftig økt de senere årene og skattesatsen er blitt redusert er heller ikke dette noe som forklarer hvorfor noen pensjoner er bedre enn andre.

Konklusjon: Det er ikke skattereglene som forklarer hvorfor noen pensjonsordninger er mer effektive enn andre, men de kan forklare hvorfor noen er mindre effektive enn resten.

Pensjonsordninger med «feil» tariff

Noen pensjonsordninger gir livslange utbetalinger og er da basert på prinsippet om dødelighetsarv.

Når den opptjente pensjonsrettigheten skal omregnes til en livslang pensjonsytelse må leverandøren altså legge til grunn en forventning om hvor lenge forsikringstaker kommer til å leve.

Dette er tariffen og kommer typisk til uttrykk i form av et delingstall eller et forholdstall.

Ønsker man å opparbeide seg en pensjon som gir livslang utbetaling, er det viktig å være klar over at ulike pensjonsordninger opererer med forskjellige tariffer. F.eks. har noen pensjonsordninger høyere delingstall for kvinnelige enn mannlige kunder, mens andre har kjønnsnøytrale tariffer.

I alle de «offentlige» pensjonsordningene (her menes de pensjonsordningene som ikke selges av private banker og forsikringsselskaper, altså f.eks. folketrygden, Ny AFP og offentlig tjenestepensjon) foretas denne omregningen basert på subsidierte og kjønnsnøytrale tariffer. Denne subsidieringen gjør seg i størst grad gjeldende for personer som er født på 1950-tallet ettersom forholdstallet er «skjermet».

Spesielt kvinner født på 50-tallet kan altså forvente å leve mange år lenger enn den levealders­forventningen som ligger til grunn for fastsettelsen av forholdstall (og delingstall). Konsekvensen av dette er at verdien av den pensjonen som blir utbetalt er større enn verdi av pensjonen som er opptjent.

Private pensjonsordninger med livslang utbetaling legger til grunn langt dyrere tariffer enn i de «offentlige» pensjonsordningene. Dette skyldes at livsforsikringsselskapene må dekke inn hele risikoen knyttet til «langt liv» og i tillegg tar en betydelig risikomargin for å ta høyde for seleksjonseffekter.

Følgelig må den pensjonsbeholdningen som den livslange utbetalingen skal beregnes på grunnlag av være langt høyere i private pensjonsordninger enn i offentlige ordninger. Forskjellen kan gjerne være på 20 prosent eller mer avhengig av årskull og kjønn.

Vilkårsbasert opptjening

I private pensjonsordninger er det alltid en tett sammenheng mellom – på den ene siden – det beløpet som en arbeidstaker innbetaler (evt. det beløpet som bedriften innbetaler for arbeidstakeren) og den avkastningen som oppstår i forvaltningsperioden og – på den andre siden – den pensjonen som kommer til utbetaling. Dette gjelder uten unntak i absolutt alle private pensjonsordninger.

I de offentlige pensjonsordningene (Folketrygd, Ny AFP og Offentlig tjenestepensjon) er dette ikke tilfelle ettersom disse pensjonene i langt større grad er knyttet opp til kvalifikasjonskriterier. Følgelig kan utbetalt pensjon være langt større eller langt mindre enn hva det innbetalte beløpet skulle tilsi.

På den ene siden innebærer kriteriene at man kan risikere å miste alle pensjonsrettigheter fra ordninger hvor man selv eller arbeidstaker har betalt premier og innskudd gjennom en hel karriere.

Noen eksempler:

• Man har en fullt opptjent offentlig tjenestepensjon ved fylte 62 år, men fortsetter å jobbe i ytterligere ti år. For det første mister man hele AFP-en og for det andre mister man hele tjenestepensjonen som følge av samordningsreglene. Dette gjelder ikke bare det beløpet som arbeidsgiver årlig har innbetalt, men også den egenandelen på to prosent man selv har bidratt med.
• Ny AFP er en pensjonsordning hvor man risikerer å miste alle opptjente rettigheter dersom man ikke oppfyller spesielle vilkår i den siste perioden før uttak.
• I Ny AFP må bedrifter betale premie for arbeidstakere som blir ansatt etter fylte 55 år og som derfor uansett aldri vil ha mulighet til å kvalifisere seg for utbetaling fra ordningen.
• I offentlig tjenestepensjon er man pålagt å bidra med en egenandel på to prosent av lønn selv om stillingsandelen er så lav at ansettelsen uansett ikke er pensjonsgivende.

På den andre siden kan vilkårene være definert på en måte som innebærer at utbetalt pensjon kan være svært stor selv om innbetalt beløp er lite eller ingenting.

Hvilke muligheter den enkelte arbeidstaker har for å utnytte disse mulighetene, avhenger av blant annet opptjeningshistorikk, alder og inntektsnivå.

For eksempel ser vi jevnlig tilfeller hvor personer ved hjelp av noen få tastetrykk kan forbedre pensjons­opptjeningen tilsvarende flere års sparing i de ordningene som banken ønsker å selge deg.

En sentral del av vårt konsept for Individuell pensjonsvurdering er å gå igjennom en sjekkliste for å undersøke hvilke muligheter klienten har for å utnytte disse mulighetene.

Spesielt har selvstendig næringsdrivende og personer som er ansatt i eget AS svært gode muligheter for å utnytte vilkårsbaserte pensjonsordninger til å få en svært effektiv pensjonsopptjening.