1. Enormt omfang
800.000 arbeidstagere sies i dag å ha en stilling som gir rett til medlemskap i en offentlig tjenestepensjonsordning.
I tillegg har svært mange en kortere eller lengre opptjening av OfTP tidligere i karrieren. Alle disse berøres direkte eller indirekte av de endringene som det nå forhandles om.
KLP og SPK er de største leverandørene av offentlige tjenestepensjoner, men totalt er hele 49 pensjonsordningane er med i overføringsavtalen.
2. OfTP har et ufortjent godt renomme
Offentlig tjenestepensjon (OfTP) blir ofte fremstilt som overlegen i forhold til pensjonsordningene i privat sektor. Det er i beste fall bare delvis riktig:
I privat sektor er det et mangfold av ulike typer bedriftsbetalte pensjoner som spenner fra «dårlige» til «svært gode». I denne sammenhengen er det naturlig å sammenligne dagens OfTP med «gode» tjenestepensjonsordninger i privat sektor. Vi snakker da om ytelsesbaserte tjenestepensjoner som sikter mot 66% eller innskuddspensjoner som vil gi et tilsvarende pensjonsnivå. Og vi snakker uansett om bedrifter som har tariffavtale med Ny AFP.
Sammenlignet med slike pensjonsordninger i privat sektor er det den enkelte arbeidstakers valgte pensjonstidspunkt som bestemmer hvilken ordning som er mest gunstig:
Dagens OfTP er svært gunstig for personer som ikke ønsker å jobbe lenger enn til fylte 62 år.
Personer som planlegger å jobbe til 67 år kommer definitivt bedre ut i privat sektor. For personer som ønsker å jobbe til 70 år eller lenger er dagens OfTP en elendig ordning som verken resulterer i AFP eller tjenestepensjon.
Det er individuelle forhold (f.eks. kjønn, fødselsår, lønnsnivå og ansiennitet) som bestemmer hvor skjæringspunktet ligger, men ofte rundt 65 år.
3. Lite lønnsomt å fortsette å jobbe etter fylte 62 år
«Arbeidslinja» er et sentralt prinsipp i pensjonsreformen. Det skal altså alltid lønne seg å jobbe. I privat sektor er dette prinsippet gjennomført fullt ut og har resultert i en betydelig økning i yrkesdeltagelsen for personer i den relevante aldersgruppen.
Pensjonene i offentlig sektor ble ikke endret tilsvarende. Faktisk opphever OfTP de incitamentene til videre jobbing som isolert sett ligger i folketrygdens alderspensjon.
Konsekvensen er at personer med 30 års ansiennitet har lite igjen for å fortsette å jobbe etter fylte 62 år.
Dagens offentlige AFP fungerer i praksis som en «inntektserstatning» i perioden 62 til 67 år. Offentlig AFP beskattes som pensjonsinntekt og trigger i tillegg det særskilte skattefradraget på 30.000 kroner.
Etter skatt er forskjellen på 100% inntekt og 100% AFP svært liten, under omstendigheter nesten null.
Tilsvarende samordnes OfTP etter fylte 67 år på en måte som gir en tilsvarende effekt for denne aldersgruppen.
4. Enorme interessekonflikter internt blant offentlig ansatte
Tidligere forhandlinger om reform av pensjoner i offentlig sektor førte ikke fram og mange sitter med inntrykk av at Staten ikke var i stand til å bli enig med representantene for offentlig ansatte.
Sannheten er heller at de ulike gruppene av offentlig ansatte ikke kunne enes om felles krav til ny pensjonsordning. Og det er ikke så underlig. «Offentlig ansatte» er en ekstremt heterogen gruppe som spenner fra deltidsansatte renholdsarbeidere i kommunal sektor på den ene siden til universitetsprofessorer og sykehusoverleger på den andre.
Det er ikke noe problem å forstå at grupper med kort utdannelse og fysisk tunge yrker fortsatt skal ha mulighet til å pensjonere seg ved 62 år og få en pensjon på dagens nivå. Slike grupper ønsker altså en videreføring av dagens pensjonsordning. Personer i slike stillinger har gjerne 40 års yrkesdeltagelse ved fylte 62 år.
Samtidig er det heller ikke noe problem å forstå at akademikerne ønsker et pensjonssystem som gjør det lønnsomt å jobbe til 67 år eller lenger.
Innenfor en ansvarlig kostnadsramme er det ikke mulig for Staten å innfri alle disse ønskene. I disse forhandlingene er Statens rolle mer megler enn forhandlingspart.
5. Ingen fare for at forhandlingene bryter sammen
Organisasjonene i offentlig sektor ble i 2009 nødt til å akseptere at OfTP skulle levealdersjusteres.
Det innebærer at pensjonene fra OfTP ytterligere svekkes for yngre medlemmer. I tillegg til interessekonfliktene mellom akademikere og ansatte med lavere utdannelse er det også oppstått en interessekonflikt mellom eldre og yngre medlemmer. Medlemmer født i 1958 og tidligere omfattes av et grunnlovsvern og misforstår denne garantien dithen at de skjermes for effekten av levealdersjusteringen.
Yngre medlemmer rammes tungt av levealdersjusteringen og presser på for at reformen skal komme så raskt som mulig.
6. Mobilitet mellom offentlig og privat sektor
Fra et sosialøkonomisk perspektiv er det viktig at arbeidstakere har mulighet til å bytte fra offentlig til privat sektor og motsatt uten å risikere store tap av pensjonsrettigheter slik tilfellet er i dag.
Den enkleste måten å oppnå dette er ved å sørge for at det blir en lik AFP-ordning for både offentlig og privat sektor, slik tilfellet var fram til 2010.
I offentlig sektor kan man for så vidt godt tenke seg en modell hvor AFP forsvinner og blir en integrert del av en ny tjenestepensjon. En slik variant er imidlertid ikke forenlig med målet om økt mobilitet mellom sektorene.
7. Særaldersgrensene står fjellstøtt
Et betydelig antall yrkesgrupper omfattes av særaldersgrenser og de aller fleste er hjemmehørende i offentlig sektor.
Ulike særaldersgrenser er fastsatt for hver enkelt av disse yrkesgruppene (f.eks. politi 60 år, sykepleier 65 år) og hvis man i tillegg oppfyller visse spesielle ansiennitetskriterier («85års-regelen») kan man pensjoneres med slik særalderspensjon inntil tre år før særaldersgrensen.
Disse særaldersgrensene er til dels fastsatt for lang tid tilbake og framstår i dag som tilfeldige. Derfor er det for myndighetene et mål å fjerne særaldersgrensene og evt. erstatte dem med andre mekanismer som er mer målrettet og tidsriktige.
Særaldersgrenser er delvis lovbestemt og kan ikke uten videre endres. F.eks. er sykepleiernes særaldersgrense hjemlet i en lov som har røtter tilbake i etterkrigstiden. Sykepleierne er kjent for å ha ekstremt dyktige tillitsvalgte og det er ingen grunn til å anta at de vil gi fra seg dagens ordning uten å få en svært god kompensasjon.
Noe av det samme gjelder for politi i operative stillinger, som ofte går av ved 57 år og kan gå direkte over i stillinger i privat sektor med en inntekt som kommer på toppen av særalderspensjonen uten avkorting. Denne rettigheten blir oppfattet som en vesentlig del av betingelsene. Derfor vil heller ikke politi gi fra seg dette godet uten å få en likeverdig motytelse.
8. Hvor viktig er «arbeidslinja» i offentlig sektor egentlig?
Fra et sosialøkonomisk perspektiv er det viktig at personer fortsetter å tilby sin arbeidskraft.
Fra bedriftenes perspektiv kan det være motsatt: Vi hører stadig beretninger om tilårskomne arbeidstakere som ikke lenger har det som skal til for å rettferdiggjøre inntekten. Bedriftene har etter 2015-revisjon av Arbeidsmiljøloven i mange tilfeller ikke mulighet til å framtvinge pensjonering før ved 72 år.
Ingen ønsker å snakke om det, men dette er også et stort problem i offentlig sektor at stillinger blokkeres av personer uten tilfredsstillende arbeidsevne. Og det selv om de ikke har noen ting igjen økonomisk for å fortsette å jobbe. Dette tabubelagte problemet kan umulig bli mindre når slike personer i tillegg tjener på å utsette pensjonstidspunktet!
9. Behov for omfattende og langvarige overgangsordninger
OfTP er en sluttlønnsordning som innebærer at verdien av pensjonsopptjeningen i tidlige år ikke kan beregnes før fratredelse. Dette er et vanlig prinsipp for ytelsesbaserte pensjoner.
I offentlig sektor finnes imidlertid også en overføringsavtale, som innebærer at all opptjening fra ulike ansettelsesforhold skal regnes sammen. Det betyr for flere hundre tusen arbeidstakere at verdien av pensjonsopptjeningen i starten av karrieren gjerne fastsettes 30 til 40 år senere.
I et slikt perspektiv er det en utfordring å lage overgangsordninger som sikrer at innfasing av nye regler ikke får tilbakevirkende kraft, i Grunnlovens forstand.
