Du er her

For denne 62-åringen er en uførediagnose verdt 3,8 millioner

  • Brutto og netto utbetalinger uten uførediagnose
     Brutto og netto utbetalinger uten uførediagnose
  • Brutto og netto utbetalinger med uførediagnose
     Brutto og netto utbetalinger med uførediagnose
Publisert: 13.01.2016

Terskeleffekter langs en diffus grense

Selv om pensjonsreformen har gjort det lønnsom å fortsette å jobbe etter fylte 62 år, vil likevel fortsatt mange avslutte karrieren på dette tidspunktet:

Noen har planlagt en slik tidligpensjon for å få tid til fritidsaktiviteter, hobbyer, familie eller annet. Slike personer vil ved 62 år begynne å tære på opptjente alderspensjoner.

Andre er rammet av alvorlige skader eller sykdom som setter dem ute av stand til å fortsette å jobbe. Disse vil motta uføreytelser fram til 67 år og alderspensjon deretter.

Mellom de to klare ytterpunktene finnes en svært omfattende gråsone:

Når menn ikke ønsker å jobbe lenger enn til 62 år, kan dette gjerne skyldes at man allerede har hatt mange yrkesaktive år med hardt kroppsarbeid og tunge løft eller at man tidligere i karrieren har jobbet i et arbeidsmiljø som har eldet kroppen raskt.

Tilsvarende har mange kvinner hatt fysisk tunge jobber i omsorgsyrker og har i tillegg hatt belastning med forsørgeroppgaver i familien.

Generelle muskel- og skjelettplager, whiplash, ME og depresjoner er eksempler på diffuse uførediagnoser som altså normalt ikke er entydig diagnostiserbare.

Problemet er altså at det er umulig å håndheve en entydig og klar grense mellom et generelt ønske om å slutte å jobbe og ulike lidelser som gjør at man ikke lenger er i stand til å jobbe. Denne grensen representerer en terskeleffekt som i det konkrete eksempelet nedenfor er på 3,8 million kroner.Terskeleffekter er spesifikt fastsatte grenser som innebærer at enkelte faller så vidt innenfor (og nyter godt av de tilhørende godene), mens andre faller så vidt utenfor (og dermed ikke kvalifiserer for de samme godene). Gjennom pensjonsreformen er noen terskeleffekter forsvunnet, mens nye har oppstått.

Konkret eksempel

Det konkrete eksempelet er en kvinne født i mai 1954 som altså kan ta ut folketrygd fra juni 2016.

Hun har jobbet i en bedrift med ytelsespensjon de siste 25 årene og har før det delvis vært hjemmeværende da barna var små og delvis vært yrkesaktiv.

Hun ønsker av ulike grunner ikke å jobbe utover fylte 62 år.

Den første figuren i bildekarusellen består av to diagrammer. Det øverste diagrammet viser hvilke brutto pensjonsytelser (altså før skatt) hun vil motta i fremtidige år ved å gå direkte over på alderspensjon fra 62 år. Det nederste diagrammet i figuren viser totale netto utbetalinger i det enkelte år i dagens pengeverdi.

Brutto pensjonsverdi er totalverdien av alle brutto lønns-, pensjons- og uføreinntekter fra og med det året man fyller 62 år. For alderspensjons­alternativet blir brutto pensjonsverdi 9,58 million kroner.

Dersom hun derimot kvalifiserer for uføreytelser fra 62 år, vil totale ytelser se ut som vist andre figur i bildekarusellen.

Da øker brutto pensjonsverdi til 13,40 million kroner.

Konsekvensen av en diagnose som gir rett til uføretrygd er altså at brutto og netto pensjon i alle påfølgende år øker, ikke bare fram til fylte 67 år.

For eksempel vil netto utbetaling i 2024 – altså det året hun fyller 70 år – med alderspensjons­alternativet være på 274.100 kr, mens det i uførepensjonsalternativet vil være på 349.200 kr.

Altså en forskjell på godt over 6.000 kroner per måned – etter skatt!

Konklusjon

Mange personer kommer av ulike grunner ikke til å jobbe lenger enn til 62 år.

De årskullene som kommer opp i denne alderen nå og i de neste fem årene vil ha opptjening av alderspensjon helt eller hovedsakelig basert på gamle opptjeningsregler og vil stå overfor store terskeleffekter. I mange tilfeller betydelig større enn det som er vist i eksempelet over.

Hvor grensen går for hvilke lidelser som kvalifiserer for uføreytelser er vanskelig å definere og nærmest umulig å håndheve konsekvent og det er lett å tenke seg at primærhelsetjenesten kan føle at de blir satt under press ettersom deres vurdering normalt tillegges stor vekt.

I en slik situasjon er det nærliggende å stigmatisere de som urettmessig har tilegnet seg uføreytelser.

Like viktig er det imidlertid å sørge for at personer får de ytelsene de har krav på.

Arbeidstakerne selv har ingen mulighet til selv å finne ut hvilke konsekvenser de enkelte alternativene har. Dertil er de tilgjengelige pensjonskalkulatorene langt fra gode nok.

Personalavdelingen i større selskaper har ofte ønske om å bistå sine eldste ansatte med å planlegge overgangen til pensjonstilværelsen, men mangler generell kunnskapen til å beregne konsekvensen av de ulike alternativene.

Bokmerk og del