Du er her

5 tanker om Silvers havari

  • Fripoliseselskapet Silver 
Publisert: 21.02.2017

Sist uke ble det kjent at Finansdepartementet ikke var imponert over Silvers forsøk på å oppfylle kapitalkravene som følger av Solvens II.

Følgelig blir selskapet satt under offentlig administrasjon.

Nedenfor beskriver jeg kort fem tanker om den situasjonen som er oppstått.

1: Sympatien ligger hos Silver

Silver kom som et friskt pust da de i 2006 fikk konsesjon for forvaltning av fripoliser. De utfordret er markedssituasjon hvor leverandørene drev dyrt og dårlig og ikke viste noen synlig interesse av å ivareta kundenes interesser.

Kombinasjonen av økt levealdersforventning og fallende renter ble etter hvert et stort problem for alle leverandørene. Det er ingen tvil om at myndighetene valgte å treffe tiltak som var tilpasset de store leverandørene.

I så måte er det ikke urimelig å sammenligne Silver med Color Air: Begge ble offer for at myndighetene laget rammebetingelser som beskyttet de store og gjorde det vanskelig for nye aktører å etablere seg.

2: Skulle oppnå høyere avkastning ved å overgå kapitalkravene

Ironisk nok var Silvers forretningsmodell basert på at de skulle ha en mye høyere kapitalbase enn konkurrentene. På den måten kunne de gjennomgående ha en høyere andel av pensjonskapitalen plassert i aksjemarkedet og derfor oppnå en høyere avkastning.

Hos de andre leverandørene utgjorde fripoliser kun en liten del av den totale virksomheten og de kunne gjennomføre oppkapitaliseringen ved å belaste flere produktområder. Silver ble etablert som en rendyrket forvalter av fripoliser og hadde derfor ikke denne muligheten. Overskudd fra løpende drift var ikke tilstrekkelig og eierne var ikke villig til å skyte inn den kapitalen som manglet. Derfor står Silver nå i en situasjon hvor de ikke oppfyller de kapitalkravene som følger av Solvens II.

3: Kombinasjonen «dyr og dårlig» finnes også

Leverandørene har alltid lyktes med å formidle et inntrykk av at pensjonsordninger kan plasseres på en skala som går fra «billig for bedriftene og dårlig for de ansatte» til «dyrt for bedriftene og bra for de ansatte».
Desto mer kompliserte ordningene var, desto høyere provisjon kunne leverandørene beregne seg.
«Ytelsesbaserte pensjoner» og «strukturerte spareprodukter» er to eksempel.

For kundene var det ikke enkelt å gjennomskue: Meglere, aktuarer, revisorer og regnskapsførere spiste av lasset og hadde alle en egeninteresse av at bedriftene kjøpte disse produktene.

Pensjoner kan altså ikke plasseres langs en slik skala som leverandørene har gitt inntrykk av: Kombinasjonen «Dyr for bedriftene og dårlig for de ansatte» finnes nemlig også.

4: Hvor vanskelig kan det være å levere 4% avkastning?

Indeksfond som følger Oslo Børs hovedindeks (OSEBX) har siden 2008 levert en gjennomsnittlig avkastning på over 9% pr. år.
Derfor er det ikke rart at mange sliter med å forstå hvorfor pensjonsleverandørene ikke klarer å oppnå en årlig avkastning på 4%.

Problemet er at fripoliser (og ytelsespensjoner ellers) har et system for overskuddsdeling og tapsdekning som innebærer at leverandøren er best tjent med å forvalte pengene på en måte som gir konstant og lav avkastning.

5: Partene skylder på hverandre men noen sitter overraskende stille i båten

Silver drevet de første årene en svært aggressiv markedsføring for å få fripoliseinnehavere til å flytte sine pensjoner over til dem.

Flere aktører som ellers presenterer seg som «nøytrale og uavhengige» mottok provisjon av Silver for fripoliser de klarte å få flyttet. Var provisjonen 30 sølvpenger?

Les også: Enkelt å avsløre en «pensjonsselger» som utgir seg som «pensjonsrådgiver

Bokmerk og del